Haldenstøver
Godkjent av FCI
FCI Nummer: 267
FCI-gruppe: 6
Opprinnelsesland: Norge
FCI Nummer: 267
FCI-gruppe: 6
Opprinnelsesland: Norge
Om rasen
Haldenstøver er en mellomstor drivende jakthund. Den har fått sitt navn etter byen Halden i Østfold. Der ble den fra siste halvdel av 1800-tallet avlet frem gjennom krysning av foxhounds fra England, beagle og lokale støvere.
Haldenstøveren er en jakthund som brukes på jakt etter hare, rev og gaupe. Den er kjent for å være en modig jakthund med sterke nerver, enkel å få rådyrren og lett å prege på rovvilt. Mange haldenstøvere har gjort det godt på jaktprøver.
Jakten foregår ved at hunden slippes løs i skogen, søker ut og jobber på sporet av viltet. Når hunden finner byttet, får den los, altså den bjeffer mens den forfølger byttet ved hjelp av luktesansen. En god hund nyanserer, det vil si at den bjeffer sjeldnere jo lengre bak den er byttet. Jegeren lytter til losen for å finne ut hvor byttet er til enhver tid, og gjøre seg klar på post.
Haldenstøveren krever lite pelsstell, den har en vannavstøtende og selvrensende pels. Den røyter en del gjennom året.
Rasen har et middels mosjonsbehov. Den er aktiv ute og rolig inne, noe som gjør at den fint tåler late dager. Som alle andre hunder bør den få bruke både hode og kropp hver dag. Den bør få daglige turer, gjerne i skog og mark. Siden det er en sporhund, får den også mye hjernetrim på tur, da luktesansen alltid brukes. Haldenstøveren er en fin turvenn hele året som gjerne er med på tur i skog og fjell, enten det er til fots, med sykkel eller på ski.
Rasen selges ikke som ren selskapshund, men kombinert jakt- og familiehund. Det er viktig for å ivareta rasens gode jaktegenskaper for framtiden, og hundens livskvalitet, at den får bruke sine medfødte instinkter.
Det er ikke nødvendig å være jeger for å trene hunden i jakt, det er fullt mulig å bytte ut børsen med kamera. Rasen passer derfor perfekt også for folk som er glade i å være mye ute i naturen, lage bål og glede seg over å se hundens medfødte egenskaper i arbeid.
Det finnes ca 2-300 haldenstøvere på verdensbasis idag, noe som gjør den til en av de sjeldneste hunderasene i verden. Rasen finnes nesten ikke utenfor Norge.
Haldenstøveren er en jakthund som brukes på jakt etter hare, rev og gaupe. Den er kjent for å være en modig jakthund med sterke nerver, enkel å få rådyrren og lett å prege på rovvilt. Mange haldenstøvere har gjort det godt på jaktprøver.
Jakten foregår ved at hunden slippes løs i skogen, søker ut og jobber på sporet av viltet. Når hunden finner byttet, får den los, altså den bjeffer mens den forfølger byttet ved hjelp av luktesansen. En god hund nyanserer, det vil si at den bjeffer sjeldnere jo lengre bak den er byttet. Jegeren lytter til losen for å finne ut hvor byttet er til enhver tid, og gjøre seg klar på post.
Haldenstøveren krever lite pelsstell, den har en vannavstøtende og selvrensende pels. Den røyter en del gjennom året.
Rasen har et middels mosjonsbehov. Den er aktiv ute og rolig inne, noe som gjør at den fint tåler late dager. Som alle andre hunder bør den få bruke både hode og kropp hver dag. Den bør få daglige turer, gjerne i skog og mark. Siden det er en sporhund, får den også mye hjernetrim på tur, da luktesansen alltid brukes. Haldenstøveren er en fin turvenn hele året som gjerne er med på tur i skog og fjell, enten det er til fots, med sykkel eller på ski.
Rasen selges ikke som ren selskapshund, men kombinert jakt- og familiehund. Det er viktig for å ivareta rasens gode jaktegenskaper for framtiden, og hundens livskvalitet, at den får bruke sine medfødte instinkter.
Det er ikke nødvendig å være jeger for å trene hunden i jakt, det er fullt mulig å bytte ut børsen med kamera. Rasen passer derfor perfekt også for folk som er glade i å være mye ute i naturen, lage bål og glede seg over å se hundens medfødte egenskaper i arbeid.
Det finnes ca 2-300 haldenstøvere på verdensbasis idag, noe som gjør den til en av de sjeldneste hunderasene i verden. Rasen finnes nesten ikke utenfor Norge.
Historie
Haldenstøveren har sitt ankerfeste ved Halden, hvor den fra siste halvdel av 1800-tallet ble avlet frem gjennom krysning av foxhounds fra England, beagle og lokale støvere. Avlsarbeidet ga tidlig en støvertype med et visst ensartet preg som kunne danne grunnlaget for en rase, men det var hele tiden problemer med en smal avlsbase. Hundepest i 1931 og andre verdenskrig holdt på å knekke haldenstøveren, men entusiaster fikk fart på avlen igjen etter krigen, og i 1952 ble den godkjent som egen rase.
Nå steg interessen for rasen og det ble kåret flere championer, men allerede fra 1956 falt interessen og rasen har aldri vært stor og tallrik. Til tross for at det alltid har vært en liten populasjon er det ikke registrert betydelig omfang av arvelig sykdommer (for eksempel HD) i rasen. De senere årene har antall nyregistrerte valper av haldenstøver hos Norsk Kennel Klub ligget på mellom 7 og 21 i året. Antallet regnes for faretruende lavt, og må øke betraktelig dersom rasen skal sikres en livskraftig fremtid.
Nå steg interessen for rasen og det ble kåret flere championer, men allerede fra 1956 falt interessen og rasen har aldri vært stor og tallrik. Til tross for at det alltid har vært en liten populasjon er det ikke registrert betydelig omfang av arvelig sykdommer (for eksempel HD) i rasen. De senere årene har antall nyregistrerte valper av haldenstøver hos Norsk Kennel Klub ligget på mellom 7 og 21 i året. Antallet regnes for faretruende lavt, og må øke betraktelig dersom rasen skal sikres en livskraftig fremtid.
Utseende og størrelse
Haldenstøveren er middels stor, rektangulær og kraftig, men ikke tung. Hodet er middels stort med svakt hvelvet skalle. Nakkeknøl og stopp er lite markert. Ørene er hengende og middels høyt ansatt. Halsen er forholdsvis lang og kraftig. Halen rekker omtrent til hasene og bæres lavt. Pelsen er todelt med tett underpels og kort, rett overpels. Fargen er oftest hvit med svarte flekker og mindre, rødbrune tegninger på hode og bein. Svart skal ikke være dominerende. Spetter/ticks i det hvite er uønsket. Ønsket høyde for hannhunder er 52-60 cm, og 50-58 cm for tisper.
Bruksområde og gemytt
Haldenstøveren er en god jakthund med god jaktlyst og et vennlig vesen. Den utmerker seg ved å ha sterke nerver og være særdeles omgjengelig og tillitsfull. De fleste haldenstøvere er rolige og stille hunder hjemme; de bruker bare stemmen sin på jakt, i los. Med sitt gode og åpne vesen er den lett å trene. Mange haldenstøvere har gjort det godt på jaktprøver. Den kan derfor karakteriseres som en fin kombinasjon av jakt- og familiehund.
Jakten foregår ved at hunden slippes løs i skogen, søker ut og jobber på sporet av viltet. Når hunden finner byttet, får den los, altså den bjeffer mens den forfølger byttet ved hjelp av luktesansen. En god hund nyanserer, det vil si at den bjeffer sjeldnere jo lengre bak den er byttet. Jegeren lytter til losen for å finne ut hvor byttet er til enhver tid, og gjøre seg klar på post.
Jakten foregår ved at hunden slippes løs i skogen, søker ut og jobber på sporet av viltet. Når hunden finner byttet, får den los, altså den bjeffer mens den forfølger byttet ved hjelp av luktesansen. En god hund nyanserer, det vil si at den bjeffer sjeldnere jo lengre bak den er byttet. Jegeren lytter til losen for å finne ut hvor byttet er til enhver tid, og gjøre seg klar på post.
Kryssningsprosjekt
Første generasjon kryssning med finsk støver
Siden haldenstøveren har en veldig liten populasjon hunder, har den en smal avlsbredde og en høy risiko for innavl. Kryssningavl med lignende raser har derfor vært nødvendig og godkjent i rasen. Alle kryssningskombinasjoner må være godkjent av Norsk Kennel Klub.
Finsk støver er den mest brukte rasen i kryssningsprosjektet. Hamiltonstøver er også blitt brukt én gang. Denne kombinasjonen gir hunder med feil farge, dominerende svart. Det vil alltid ta minst 2 generasjoner før den rette fargen (mye hvitt) er tilbake, det er fordi mye svart er genetisk dominerende ovenfor mye hvitt, derfor vil første generasjon innkryssning kun produsere bærere av den riktige fargen (mye hvitt). Denne kryssningen kan også påvirke pelsen lengde og tetthet, siden finsk støveren har kortere pels, og noen mindre eksteriøre og atferdsmessige forskjeller.
På utstilling vil første og andre generasjon kryssning ikke bli bedømt for feil farge. Dette er viktig for at disse hundene kan delta på både utstillinger og jaktprøver, og brukes i avlen videre, slik at dem bidrar til å øke genpoolen for rasen og sørge for rasens overlevelse i fremtiden.
Kryssningsprosjektet har så langt vært svært suksessfullt, mange gode jakthunder har blitt produsert, inkludert flere Jaktchampions.
Finsk støver er den mest brukte rasen i kryssningsprosjektet. Hamiltonstøver er også blitt brukt én gang. Denne kombinasjonen gir hunder med feil farge, dominerende svart. Det vil alltid ta minst 2 generasjoner før den rette fargen (mye hvitt) er tilbake, det er fordi mye svart er genetisk dominerende ovenfor mye hvitt, derfor vil første generasjon innkryssning kun produsere bærere av den riktige fargen (mye hvitt). Denne kryssningen kan også påvirke pelsen lengde og tetthet, siden finsk støveren har kortere pels, og noen mindre eksteriøre og atferdsmessige forskjeller.
På utstilling vil første og andre generasjon kryssning ikke bli bedømt for feil farge. Dette er viktig for at disse hundene kan delta på både utstillinger og jaktprøver, og brukes i avlen videre, slik at dem bidrar til å øke genpoolen for rasen og sørge for rasens overlevelse i fremtiden.
Kryssningsprosjektet har så langt vært svært suksessfullt, mange gode jakthunder har blitt produsert, inkludert flere Jaktchampions.
Andre generasjon krysning med finsk støver. Fargen er riktig, men pelsen er litt kort
